For de som kjente ham og lærte av ham var Falco en spirituell reisekamerat som kunne veien. Som filosof og lærer var han et mellomledd mellom oss og den store kunnskapen om menneskeheten, skjult i universets folder.
I Falcos spirituelle filosofi er handling og realiseringen av praktiske mål svært viktig, og kollektivene, templene og mange andre Damanhur-prosjekter og -aktiviteter ble til som en måte å fordype kunnskapen om seg selv og livet på, frem mot gjenoppvåkningen av den guddommelige gnisten som finnes i enhver, og som forbinder oss med universets guddommelige sjel.
Den spirituelle veien som Falco skapte, Meditasjonsskolen, baserer seg på dialog med andre, kommunikasjon med de kreftene som bebor universet, samt utvikling av egen sensitivitet og ansvarlighet i forhold til egne valg. Falco minnet alltid sine medreisende om å se etter de humoristiske sidene ved livet for å oppnå viktige mål.
For de som kjente Falco “bare” som healer, kunstner og visjonær, var han ganske enkelt et enestående og samtidig dypt “menneskelig” menneske med stor nysgjerrighet og kreativitet. Han oppmuntret til å bygge Damanhur med energi og fantasi, og til å leve dette spirituelle eventyret uten å gi etter for fristelsen til å gjøre det til en religion med definerte dogmer - og dette er det grunnlaget som damanhurianerne idag fortsetter å dyrke som den felles drømmen Falco bar frem.
Essensen i Falcos budskap er evig optimisme. Dette budskapet lever videre gjennom hans lære, og hjelper andre til å bygge håpet om en bedre virkelighet ved å hente det beste ut av enhver betingelse, også de vanskeligste.

Falco Tarassaco brakte et budskap om kjærlighet, personlig vekst og solidaritet som ble utviklet på mange uttrykksområder. Falco trodde fast på sin misjon, og viet seg helhjertet til den. I tillegg til et varmt smil, et humoristisk glimt, livlig intelligens og uuttømmelig kreativitet, hadde han evnen til å forbli lidenskapelig fokusert på Damanhur som drøm. Hans absolutte oppofrelse for denne visjonen fant ofte klangbunn i de som kom i kontakt med ham. Hans vitalitet og ønske om å ta til handling for å skape en ny verden, var smittende.
Falco var også en stor skaper av historier, myter og følelsesladede bilder som tjente til å forklare dype sannheter; for eksempel:
* Det fjerne punktet i tid hvorfra en utenomjordisk ble sendt til Jorden for å skape en “separering av tidsplan” og gjenoppbygge balanse på planeten.
* Ur-guddommen som knuste, lik et speil, for å kunne inngå i enhver form i universet vårt.
* Fire sekunders-baren hvor de lovene som går forut for alt, møtes og gir liv til universet.
Dette er alt sammen episoder fra en episk fortelling om livet og verden, der esoterisme, filosofi, tradisjon og ønske om fornyelse, kommer sammen og gir opphav til Damanhur som erfaring.

Historien om Falco Tarassaco handler om en mann som trodde så sterkt på drømmene sine at han alltid fant en måte å følge dem på og fikk andre med seg, for slik å tilby også dem en måte å drømme på. Han ble født Oberto Airaudi i 1950 i byen Balangero i Torino-provinsen i Italia. Foreldrene hans var Dovilia og Giovanni Airaudi. Som barn fremviste Falco uvanlige egenskaper; han kunne fjerne smerten hos vennene sine hvis de skadet seg. Han gav liv til lekene deres med syner og uvanlige hendelser, som skremte noen av dem og noen ganger også foreldrene. Han eksperimenterte konstant i rommet mellom lovene for den naturlige verdenen og de som gjelder i den overnaturlige, slik han selv har fortalt om i boken Racconti di un Alchemista (En alkymists beretninger).
I 1967, da Falco var 17 år gammel, utgav han sin første bok, Poesie dei miei sedici anni (Dikt fra da jeg var 16), som ble etterfulgt i 1968 av Chronache del mio suicidio (Krøniker om mine selvmord). I 1969 søkte han og oppnådde status som voksen fra ungdomsdomstolen, to år tidligere enn normalt. Samme år giftet han seg. I sitt første ekteskap fikk han to barn; Valeria og Adriano. Hans tredje datter, Laene, ble født senere i 2001. Han arbeidet som forsikringsagent, og da han åpnet sitt eget forsikringsselskap, var han den yngste forsikringsmegleren i hele Italia. Hans lidenskapelige forskningsinteresse brakte ham snart til å forlate sitt opprinnelige yrke, og han henga seg så til studiet av plante-auraer og paranormale fenomener.
I en alder av 25 var Falco allerede kjent som en spirituell healer, parapsykolog, medium og hypnotisør. Sammen med venner grunnla han Horus-senteret i Torino. Han reiste rundt i Italia og deltok på konferanser med de samme vennene som siden ble medgrunnleggere av Damanhur. Han delte med dem det han opplevde som sin misjon; å skape et spirituelt samfunn basert på forskning og handling, der kvinner og menn kan erfare en ny balanse mellom mennesker, naturkrefter og guddommelige krefter.
Fra da han grunnla Horus-senteret løp Falcos liv parallelt med Damanhurs. I 1977 ble ideen om å skape et samfunn realisert i og med oppkjøpet av det første stykket land i det øvre Canavese-området; i desember 1979 ble det første kollektivet åpnet. I 1983 startet Falco “Game of Life”, (Livets lek) basert på indre fornyelse, og i denne konteksten ble Damanhurs innbyggere tilbudt muligheten til å anta dyrenavn. På den tiden ble han selv Falco.
Damanhur hadde allerede mange hundre medlemmer da Statsadvokaten i Ivrea, Italia, oppdaget at samfunnet hadde bygget noe fullstendig i skjul: De underjordiske templene.
Fire år med intense juridiske og politiske kamper fulgte; så i 1996 ble Menneskehetens templer juridisk anerkjent. Fra da av ble Damanhur internasjonalt kjent og Menneskehetens templer ble et reisemål for nysgjerrige turister, forskere og kunstnere. Templene formidler Damanhurs budskap: et økosamfunn istand til å kombinere metafysiske ambisjoner med politisk aktivitet, solidaritet, og produktive aktiviteter, et unikt utdannelsestilbud og avanserte helsetjenester og mange andre elementer. Falco sto frem med dette som bakteppe; han var personlig engasjert i å redde Templene, men noen egentlig rolle i beslutningsprosessene i Damanhur hadde han ikke. Han valgte å fastholde rollen som åndelig veileder og øket sin forskning på området for Selfica og menneskelig potensiale.
Falco begynte sin kunstnerkarriere på tidlig 80-tall med skapelsen av Selfisk maleri, en teknikk forbundet med en gammel disiplin som nyttegjør seg en form for “intelligent energi” som kan interagere på harmonisk vis med omgivelsene og de som observerer bildene. Mens han skrev de lange titlene som følger med hvert bilde, gjenoppdaget Falco den poetiske åren fra sine tidligere år. Disse tekstene er dype og skarpe, og svært sterke. Bildene hans er blitt utstilt i mange byer i Italia og ellers i verden, blant annet i Moskva, London, Zürich, Berlin, Tokyo og San Francisco.
Fra tidlig 1990-tall viet Falco stadig mer oppmerksomhet til studiet av spirituell fysikk. Gjennom møter hver torsdag kveld opprettholdt han en intens dialog med andre damanhurianere om denne forskningen som han selv ledet uten opphør fra 1988 til noen få dager før sin død i juni 2013.